Hvor enn jeg går, går Jesus. Ikke bare er han faktsik i meg, tenk når jeg sitter på siden av en kristen på bussen, så sitter jeg faktisk der med Jesus, den mest fullkomne av dem alle, og han er faktisk i meg også. Gjennom meg får andre møte Jesus for han er i meg. Jeg er der for å lyse opp mørket.
Gud er min styrke og min kraft. Han er fullkommen. Fytti grisen hvor stor styrke og kraft jeg har da!! Jeg er jo supermann!!
Herren er min styrke og min kraft og han har blitt min redning. Gjett om det var fint å høre etter den dårlige langkjøringen, med oppkjøring skremmende nær. Når jeg tenker på hvor godt han hjalp meg gjennom sist uke der jeg hadde 4 prøver å ga meg den umulige femmeren i engelsk er jeg så utrolig takknemlig. Han kan virkelig få til alt. Å faktisk uansett hva som skjer har Han en mening med det :D
Godt tips til alle som liker å få meldinger, slutt å late som om du har venner, men vis omverdenen at du faktisk har Jesus som bestevenn. Send Mannakorn til 48089687 og du vil få et bibelvers på mobilen hver uke (dette er ikke et pyramidespill...) (takk til Anette, har vært en stor glede for meg)
pluss noen andre tanker:
Mail er den såkalte nye kommunikasjonsformen som skal være så absolutt glimrende. Så og si alle har en mailadresse, og det er i alle fall veldig lett og gratis å skaffe seg en. Rask og glimrende måte å gi beskjeder på. Men hvor mange sjekker egentlig mailen sin? Selv er jeg nede i bare 12 uleste meldinger i innboksen, og dette er nesten rekord med tanke på at jeg som regel er oppe i 20. Jeg sendte ut 15 mailer om informasjon om UKM der jeg ba om svar. Et svar fikk jeg. De andre har enten virus på mailen eller så funker den ikke. Eller de kunne så vidt huske at de fikk mail og de hadde lest fort gjennom den, men de husket ikke så mye av det som stod der. Eller de gidder aldri sjekke mailen fordi det alltid er så mye tull og tøys på mailen uansett. Viktige beskjeder drukner i tullete kjedemailer slik at det nesten er umulig å få gi beskjeder over mailen. Jeg tror jeg hadde spart tid på å sende brev til folk i forhold til å først sende mail for så å mase på alle på msnen om de har fått mail og for å snakke med de andre på teateret. For dere som synes mail er en genial ting, dere overvurderer systemet, eller dere er voksne (virker som de av en eller annen grunn får det til å fungere bedre enn oss ungdommer)
Nå er det desember og jeg kommer til å legge ut en julekalender jeg skrev for noen år siden. Så selv om jeg har senebetennelse blir det ikke helt tomt framover.
tirsdag, november 30, 2004
onsdag, november 24, 2004
en drøm
I natt drømte jeg en drøm. Drømmer kan være nokså spesielle, så jeg tror ikke jeg verken husker eller vil fortelle alt det rare rundt den, men jeg skal fortelle det viktigste. Av en eller annen grunn var jeg i et slags offentlig bygg, husker ikke helt hva slags bygg det var, men det slår meg at det var en blanding av en bank, et gatekjøkken og en bule. Jeg var der med far. Som alltid når jeg er på steder tenkte jeg litt på Gud, og at jeg kanskje burde fortalt litt mer om han eller noe. Så plutselig rekker en liten jente hendene opp i været og priser Gud, og moren står å ber for henne. Og så kjenner jeg den beste, godeste følelsen av Gudsnærvær noen gang, og hele verden med meg. Hvor jeg enn går løfter alle hendene opp til Gud, og det kribler så utrolig godt i magen. Det slår meg at det har skjedd en eller to ganger før. Men det er så deilig. Håper jeg er sanndrømt.
fredag, november 19, 2004
Nå finnes det kun en vei???
Jeg trenger seriøst hjelp nå. Dette er til dere alle! Hvis du får en tanke om det jeg nå skal skrive om, gi en kommentar, pliiiis, uansett. Dette er kanskje noe av det viktigste i livet mitt akkurat nå, noe som kan avgjøre hele min fremtid. Kanskje finnes det ikke svar, men selv en liten tanke kan kanskje hjelpe meg på veien. Jeg ber om at sosiologer, psykologer, kristne, ikke kristne, mine kristne anonyme venner, prester, misjonærer, kulturforskere, ukjente og kjente og akkurat du skal komme med kommentar på dette, for jeg trenger alle innspill.
Jeg burde snakt med noen om dette. Jeg burde tøyd mine grenser. Jeg burde følgt Guds ord. For så altfor ofte blir det til at jeg sier at jeg vil gjøre alt for Ham, Han er tross alt hele mitt liv. Men hver gang en ide dukker opp i hodet mitt, glemmer jeg den. Hvis tanken medfører stress for meg, en flau situasjon, at jeg må prate seriøst med mennesker jeg ikke kjenner så godt, hvis det innebærer at jeg må gjøre noe jeg ikke er komfortabel med, så dropper jeg det. I praksis så klarer jeg ikke stole hundre prosent på Gud, jeg klarer ikke å glemme all frykt, jeg er så redd for alt. Det går bedre for hver dag, men ennå er det så mye jeg frykter, ennå er det mye jeg ikke tør. Jeg vil så gjerne gjøre alt for Ham, men med en gang det går utover meg selv, dropper jeg det. Mange ganger skyller jeg på at det er ikke sikker det va Han som snakket til meg, det kan bare være en dum ide fra meg selv eller djevelen. Likevel vet jeg godt at det ofte er han.
Derfor blogger jeg om det. Slipper all den nære kontakten. Det er dumt også. Tror det gjør noe med oss mennesker, jeg klarer ikke å snakke med folk om slike viktige ting, klarer av og til å åpne meg for de nærmeste vennene mine, men aldri i verden for en pastor eller andre. Og når jeg prøver blir det alltid feil, jeg klarer ikke å utrykke meg så godt muntlig som skriftlig, det blir bare så feil. Etter min mening finnes det ulike måter å kommunisere med mennesker på, fra de nærmeste til de fjerneste. Det begynner med å snakke 1 mot 1, så i en gruppe, så å holde et foredrag (noe som faktisk er fjernere, fordi du slipper direte tilbakemelding), så kommer det å snakke over msn, så kommer å sende en mail, men når det til og med blir for nærme å snakke med noen over msn, da kommer blogging, som en siste utvei...
Jeg prøvde faktisk å snakke om dette til Petsumai, men jeg klarte å formulere meg så dårlig at det sikker virket som jeg var utrolig mye i mot misjon, og med tanke på at hun skal bli misjonær neste år, var kanskje ikke det helt heldig. Sannheten er at problemet er at jeg kanskje vil bli misjonær selv. Så jeg er ikke i mot misjon, jeg er bare så usikker.
I det siste har det blitt viktig for meg å gjøre andre mennesker kristne, å fortelle om Jesus. Det var et stor skritt for meg å ta, med tanke på at før jeg ble kristen var dette en av grunnene til at jeg var i mot kristendommen, at de alltid skulle prakke på religionen sin til andre. Og nå kommer mange av de samme tankene opp, troen min blir satt på prøve når jeg skal prøve å forklare ikke kristne de samme hindringene jeg selv møtte da jeg skulle bli kristen. Selv valgte jeg å se vekk i fra det, å prøve i vokse i troen, med å godta at kanskje er det ikke alt jeg skal forstå. Men nå kommer de gamle tankene opp igjen.
Jeg forteller om Jesus til en venninne som er innenfor wicca troen. Jeg tror bare det finnes en Gud, men at alle tilber Gud på forskjellige måter. Spørsmålet er vel egentlig hvem som har rett? For min venninne mener jo, føler jo, har fått høre av Gud at hun har like rett som vi mener og føler og har fått høre av Gud at vi har rett. Jeg synes det er vanskelig å la være å respektere henne for den troen hun har. Vanskelig å si at bare vi har rett, det blir så etnosentrisk å tro at vår tro er den beste for alle. Kanksje finnes det forskjellige veier? Jeg kan ikke forstå at en buddhist som bruker hele livet sitt i bønn og meditasjon i tempelet ikke skal komme til Gud, de bruker jo hele sitt liv på Gud. Og de er like sikre som at de går den rette veien som vi er at vi går den rette veien. Men samtidig som det er egoistisk å si at bare vi har den rette troa, så er det like egoistisk å ikke dele den herlige kjærligheten og freden og sannheten vi får fra Gud. Dessuten tror jeg jeg blander det litt med vestliggjøringen av alle kulturer. Kultur og tro trenger jo ikke være det samme... En indianerstamme trenger vel ikke forandre hele sin kultur for å bli kristne? Jeg respekterer nemlig deres kultur så utrolig høyt, på den måten de tar vare på naturen og lever i et med den på. Jeg ville aldri drømt om å ødelegge noe slikt. Men kanskje går det an å bare gi dem troen, å kanskje glemme litt av alle de ritualene, tradisjonene, reglene vi har i kristendommen. Det er litt fint å tenke på at kristendommen "stammer" fra Midt-østen som ikke har lik kultur som oss i det hele tatt, men at det faktisk funker fantastisk bra for oss å være kristne for det om.
Jeg burde snakt med noen om dette. Jeg burde tøyd mine grenser. Jeg burde følgt Guds ord. For så altfor ofte blir det til at jeg sier at jeg vil gjøre alt for Ham, Han er tross alt hele mitt liv. Men hver gang en ide dukker opp i hodet mitt, glemmer jeg den. Hvis tanken medfører stress for meg, en flau situasjon, at jeg må prate seriøst med mennesker jeg ikke kjenner så godt, hvis det innebærer at jeg må gjøre noe jeg ikke er komfortabel med, så dropper jeg det. I praksis så klarer jeg ikke stole hundre prosent på Gud, jeg klarer ikke å glemme all frykt, jeg er så redd for alt. Det går bedre for hver dag, men ennå er det så mye jeg frykter, ennå er det mye jeg ikke tør. Jeg vil så gjerne gjøre alt for Ham, men med en gang det går utover meg selv, dropper jeg det. Mange ganger skyller jeg på at det er ikke sikker det va Han som snakket til meg, det kan bare være en dum ide fra meg selv eller djevelen. Likevel vet jeg godt at det ofte er han.
Derfor blogger jeg om det. Slipper all den nære kontakten. Det er dumt også. Tror det gjør noe med oss mennesker, jeg klarer ikke å snakke med folk om slike viktige ting, klarer av og til å åpne meg for de nærmeste vennene mine, men aldri i verden for en pastor eller andre. Og når jeg prøver blir det alltid feil, jeg klarer ikke å utrykke meg så godt muntlig som skriftlig, det blir bare så feil. Etter min mening finnes det ulike måter å kommunisere med mennesker på, fra de nærmeste til de fjerneste. Det begynner med å snakke 1 mot 1, så i en gruppe, så å holde et foredrag (noe som faktisk er fjernere, fordi du slipper direte tilbakemelding), så kommer det å snakke over msn, så kommer å sende en mail, men når det til og med blir for nærme å snakke med noen over msn, da kommer blogging, som en siste utvei...
Jeg prøvde faktisk å snakke om dette til Petsumai, men jeg klarte å formulere meg så dårlig at det sikker virket som jeg var utrolig mye i mot misjon, og med tanke på at hun skal bli misjonær neste år, var kanskje ikke det helt heldig. Sannheten er at problemet er at jeg kanskje vil bli misjonær selv. Så jeg er ikke i mot misjon, jeg er bare så usikker.
I det siste har det blitt viktig for meg å gjøre andre mennesker kristne, å fortelle om Jesus. Det var et stor skritt for meg å ta, med tanke på at før jeg ble kristen var dette en av grunnene til at jeg var i mot kristendommen, at de alltid skulle prakke på religionen sin til andre. Og nå kommer mange av de samme tankene opp, troen min blir satt på prøve når jeg skal prøve å forklare ikke kristne de samme hindringene jeg selv møtte da jeg skulle bli kristen. Selv valgte jeg å se vekk i fra det, å prøve i vokse i troen, med å godta at kanskje er det ikke alt jeg skal forstå. Men nå kommer de gamle tankene opp igjen.
Jeg forteller om Jesus til en venninne som er innenfor wicca troen. Jeg tror bare det finnes en Gud, men at alle tilber Gud på forskjellige måter. Spørsmålet er vel egentlig hvem som har rett? For min venninne mener jo, føler jo, har fått høre av Gud at hun har like rett som vi mener og føler og har fått høre av Gud at vi har rett. Jeg synes det er vanskelig å la være å respektere henne for den troen hun har. Vanskelig å si at bare vi har rett, det blir så etnosentrisk å tro at vår tro er den beste for alle. Kanksje finnes det forskjellige veier? Jeg kan ikke forstå at en buddhist som bruker hele livet sitt i bønn og meditasjon i tempelet ikke skal komme til Gud, de bruker jo hele sitt liv på Gud. Og de er like sikre som at de går den rette veien som vi er at vi går den rette veien. Men samtidig som det er egoistisk å si at bare vi har den rette troa, så er det like egoistisk å ikke dele den herlige kjærligheten og freden og sannheten vi får fra Gud. Dessuten tror jeg jeg blander det litt med vestliggjøringen av alle kulturer. Kultur og tro trenger jo ikke være det samme... En indianerstamme trenger vel ikke forandre hele sin kultur for å bli kristne? Jeg respekterer nemlig deres kultur så utrolig høyt, på den måten de tar vare på naturen og lever i et med den på. Jeg ville aldri drømt om å ødelegge noe slikt. Men kanskje går det an å bare gi dem troen, å kanskje glemme litt av alle de ritualene, tradisjonene, reglene vi har i kristendommen. Det er litt fint å tenke på at kristendommen "stammer" fra Midt-østen som ikke har lik kultur som oss i det hele tatt, men at det faktisk funker fantastisk bra for oss å være kristne for det om.
mandag, november 15, 2004
No då eg endeleg hadde spreidd blogginga mi meir ut i den store verda, oppdaga mange nye bloggare, oppdaga mange nye gode tankar, oppdaga mange nye lesarar, då stoppar eg opp. Kvifor? Fordi fingrane mine er vonde etter for mye skriving.
I morgå er det nynorsk tentamen, så eg prøver å øve meg litt på nynorsk...hmm...tykjer ikkje dette vart så bra eg, men eg får stole på at øving gjer mester.
Sidan sist har det skjedd både veldig gode ting og veldig dårlege ting. Morten har slutta på teateret. Mest sansynlig vert det lite igjen av teateret, ettersom prisen skal doblas på grunn av kommunenes dårlege økonomi. Dobbel pris uten Morten tyder at mange sluttar, teateret vil aldri att verta som det er i dag og som det har vore under Olsen's årnesentral og revyen. Og teateret som var ein så stor del av livet mitt, jo det er tungt.
På torsdag fekk me vita at ein grunnkurselev på skulen hadde teke sjølvmord. I det siste har eg oppdaga at også mange andre tenkjer på det. Eg har sjølv spurt meg sjølv, kva er meininga med livet? Eg har aldri vurdert sjølvmord, men eg ser så mykje ondt i verda, av og til kan alt virka så håplaust. Av og til vil eg berre vera med Gud heile tida, vera i himmelen hjå han. Kvifor må me innom denne forferdelige verda fyrste, kunne me ikkje berre vert med Gud heila tida? Men så las med noko smart på cellegruppa. Gud skapte verda berre for oss, og han skapte den i kjærleik til oss. Hallo, kor lite takknemlege er me? Me bare klagar over det han ga oss i kjærleik, han skapte denne jorda bare for oss, og alt me gjer er å klaga over den. I staden for burde me takka Gud kvar dag for den fantastiske gaven han har gitt oss. Ein gave me held på å øydeleggja. For i staden for å prissetta denne gaven, som faktisk er utroleg vakkar og god, berre klagar vi og øydeleggjar vi den. Tenk at Gud gav deg livet ditt i gave, for å vise deg kor mykje han elskar deg, berre fordi han elskar deg.
I morgå er det nynorsk tentamen, så eg prøver å øve meg litt på nynorsk...hmm...tykjer ikkje dette vart så bra eg, men eg får stole på at øving gjer mester.
Sidan sist har det skjedd både veldig gode ting og veldig dårlege ting. Morten har slutta på teateret. Mest sansynlig vert det lite igjen av teateret, ettersom prisen skal doblas på grunn av kommunenes dårlege økonomi. Dobbel pris uten Morten tyder at mange sluttar, teateret vil aldri att verta som det er i dag og som det har vore under Olsen's årnesentral og revyen. Og teateret som var ein så stor del av livet mitt, jo det er tungt.
På torsdag fekk me vita at ein grunnkurselev på skulen hadde teke sjølvmord. I det siste har eg oppdaga at også mange andre tenkjer på det. Eg har sjølv spurt meg sjølv, kva er meininga med livet? Eg har aldri vurdert sjølvmord, men eg ser så mykje ondt i verda, av og til kan alt virka så håplaust. Av og til vil eg berre vera med Gud heile tida, vera i himmelen hjå han. Kvifor må me innom denne forferdelige verda fyrste, kunne me ikkje berre vert med Gud heila tida? Men så las med noko smart på cellegruppa. Gud skapte verda berre for oss, og han skapte den i kjærleik til oss. Hallo, kor lite takknemlege er me? Me bare klagar over det han ga oss i kjærleik, han skapte denne jorda bare for oss, og alt me gjer er å klaga over den. I staden for burde me takka Gud kvar dag for den fantastiske gaven han har gitt oss. Ein gave me held på å øydeleggja. For i staden for å prissetta denne gaven, som faktisk er utroleg vakkar og god, berre klagar vi og øydeleggjar vi den. Tenk at Gud gav deg livet ditt i gave, for å vise deg kor mykje han elskar deg, berre fordi han elskar deg.
søndag, november 07, 2004
Liland
Da har jeg vært på min første ofisielle ungdomsleir på Liland, i Sirdalen med babtistkirka. Jeg tror det må være en av mine aller aller sterkeste opplevelser ever.
I det siste har jeg oppdaget fjortisene. På grunn av teateret har jeg alltid hatt mange fjorten-årige venner. Men hva tenker vi om fjortiser, jo at de er overflatiske drittunger som ikke har en dypere tanke enn hvilken topp de kan ha på seg som viser mest mulig av magen sin. Vi forstår ikke at konfirmasjonen kan være så tidlig, for hvem har tanker om Gud på et så tidlig stadium. Vel jeg har oppdaget at vi tar grundig feil. I det siste har jeg oppdaget så mange vakre tanker hos såkalte fjortiser, at jeg tar tilbake alle mine tanker om dem. Det begynte med møte jeg fortalte om med Øyvind, da jeg så Aslak og Torbjørn og gjengen prise Gud. Det var fantastisk og se. Så var det Helen, og nå etterhvert også Karin og Hege. Det er så utrolig flott og se.
Før jeg ble kristen trodde jeg jeg var spesiell. Da norsklæreren min på grunnkurs sa at jeg var en helt vanlig ungdom som søkte etter sannheten, ble jeg litt småsint. Nå ser jeg at hun har rett. Vi i Norge har vokst opp med kristne verdier, kristne barnetv-program, kristendom på skolen, kristne tradisjoner, søndagsskole osv. Noen i større grad en andre, for eksempel de som har vokst opp i kristne familier. Mange kaller seg for kristne som små. Men så kommer det en tid da vi får litt mer vett i knollen og begynner å tenke litt. Det var så mange andre religioner som "fristet". Vi får inn så mange religioner som virker så mye mer spennende enn en kjedelig gudstjeneste. Vi begynner å tvile, hvordan kan vi vite at det bare er vi som har rett?
Jeg lærte noen viktige ting: Det finnes bare en Gud. Gud er en, og jeg tror at alle religioner egentlig tror på samme Gud, bare det at de tilber ham på forskjellige måter.
Det som skjedde under møte på lørdag var ekstraspesielt. Vi sang som vanlig lovsang før talen, men vi klarte ikke å stoppe å synge lovsang. Rundt overalt løftet mennesker hendene for å prise herren, ufrelste og frelste gråt og talte i tunger. Gud var så sterkt til stede i hver enkel av oss, at vi sang lovsanger, ba, hadde vitnesbyrd og forbønn i 3 timer. Jeg husker at jeg nettopp ble fortalt på skolen om et folkeslag som hadde 3-timers lange gudstjenester, og det hørtes gruelig langt ut...hehe...nå hadde vi det selv, og det var fantastisk. Øyvind skulle liksom tale etterpå, han snakte vel toppen et kvarter. Det var helt fantastisk å kjenne Guds nærvær den kvelden. For meg ble det ekstra sterkt fordi jeg glemte meg selv litt. Mange ganger bruker jeg møtene til å finne min vei i livet, på lørdag ble det viktigste for meg at andre skulle bli frelst. Jeg ble ikke bedd for, jeg ba for andre. Det var utrolig sterkt og givende og være der for andre som ikke er frelst. Jeg har selv slitt litt med dette tidligere, for troen min har kanskje ikke vært så sterk, men nå ble det utrolig viktig å givende for meg, og i det jeg nå skriver videre vil jeg prøve å hjelpe de som kjente Guds nærvær på lørdag, kanskje ble de frelst, kanskje er de nå bare utrolig usikre og forvirret på hva de egentlig er, spør meg, pliiiis! Det er ikke så lenge siden jeg ble frelst, så jeg vet hva dere går gjennom.
Kjære akkurat deg!
Dette brevet er til deg som søker etter noe. Det er til deg som ønsker å bli kristen, men synes ord som å elske Gud og å tro på Jesus er for sterke til å bare bli sagt og følgt. Det er til deg som søker Gud. Det er til deg som har opplevd noe spesielt med Gud, kanskje på Liland, kanskje på en Rudi Myntevik konsert eller kanskje bare du har hatt en liten aha-opplevelse. Kanskje har du sett folk gråte rundt deg, kanskje har tårene også kommet i dine øyne, uten at du helt er sikker på hvor de kom fra, og hva som egentlig skjedde. Kanskje har Gud gitt et så stort inntrykk på deg, kanskje har følelsene og tankene vært så mange og så sterke at du ikke har klart å sortere dem ut og egentlig forstår helt hva som har skjedd. Vel Gud er stor, ufattelig stor, så stor at vi ikke kan forstå han. For hva hadde vel Gud vært å trakte etter hvis han hadde vært så enkel at en syndig liten menneskehjerne kunne forstå han? Gud er faren vår, det er ikke alltid vi forstår fedre, men de er så store og trygge at vi vet at de har kontrollen, selv om vi kanskje ikke forstår det helt. Men det som er så fantastisk er at selv om Gud er ufattelig stor, kan du krype inntil han, du kan være med han hele tiden, og det mest fantastiske er at han faktisk kan ta bolig inni deg! På grunn av at Gud er så stor kan jeg umulig forklare Ham, men jeg kan prøve litt.
Tenk på deg selv. Tenk hvor ufattelig fantastisk det er at du lever! Tenk på alle de utrolige prossessene som foregår inni kroppen din, du puster automatisk, du får energi fra maten du spiser, du kan bevege deg, du kan se, men viktigere enn slike mekaniske egenskaper, du kan føle og tenke. Se hvilket fantastisk menneske du er! Så se rundt deg! Se på barn, se på mennesker, se på alt som skjer. Se på den fantastiske naturen. Er alt dette bare tilfeldig? Eller finnes det en mening bak det? Det er når du ser hvor utrolig alt virkelig er rundt deg at du forstår at det må være noe bak alt dette, de må finnes en skaper, en mening, en hensikt med dette. Svaret er Gud. Det er han som har skapt deg akkurat som den fantastiske personen du er!
Men selv om du er enestående og fantastisk har du kanskje merket at du ikke er helt perfekt? Du gjør hele tiden feil, sier og tenker stygge ord. Vel, Gud elsker deg for det om. Han elsker deg så utrolig høyt, at han sendte Jesus, sin sønn, det mest kjære han hadde, ned til oss syndige mennesker. Og han lot Jesus lide på korset, og død for våre synder. Det er en smerte vi ikke kan forstå, men gleden som følger av den kan vi oppleve hver dag. På grunn av at Jesus dødde for våre synder vil hver den som tror på Ham bli tilgitt og få evig liv i himmelen. Men ikke bare i himmelen vil livet med Gud være fantastisk. Å være kristen vil si å ta i mot Jesus, slik at den Hellige Ånd tar plass inni deg. Den Hellige Ånd vil bo i deg, og pusse deg opp innvendig. Du vil bli født på ny, og Den Hellige Ånd vil lede deg gjennom alt du gjør resten av livet :D
Det var sånn kort om hva det egentlig vil si å være kristen. Så var vel kanskje det store spørsmålet hvordan bli kristen? Du har nå kanskje følt Guds nærvær under lovsang eller forbønn. Du har hatt denne sterke opplevelsen du kanskje ikke helt har forstått. En av de første gangene jeg var oppe til forbønn mørknet det for meg, jeg så ingenting, jeg ble kvalmen og dårlig og redd. Det virket ikke akkurat noe fristende å være kristen da. Jeg tror Gud er så stor at de første gangene han kommer til deg kan være skremmende, du får tårer som de forbinder med smerte, men vit at det finnes gledestårer. På Liland-leiren var Gud sinnsykt sterkt til stede. Hvis du var der, vet jeg at han rørte i hjertet ditt. Selv om du kanskje ikke forstår eller vet helt hva som skjedde, vet du at noe skjedde og du kan ta det som et tegn på at Gud finnes.
Jeg kan ikke love deg en aha-opplevelse når du blir kristen. Du blir ikke forandret med et knips. Derfor kan det etter en slik sterk opplevelse være ganske vanskelig å vite hva du egentlig er. Å være kristen handler ikke bare om disse følelsene, følelsene er faktisk bare frynsegodene. Å være kristen handler også mye om å ta et valg. Hvis du vil bli kristen kan du faktisk bare si : Ja, jeg tar imot Jesus, jeg tror at han døde for våre synder. Og så vil den hellige ånd ta bolig i deg, og sakte men sikkert vil du vokse i troen. Jeg var langt i fra sikker da jeg ble kristen, men jeg blir sikrere for hver dag som går. Men så er det viktig å ikke falle vekk. Det er lett å være kristen på leir og møter, men hvordan være det alltid? Hvordan vokse i troa? Bruk tid med Gud. Det er akkurat likt å bli kjent med Gud som med en annen venn. Be! Det er utrolig viktig å snakke med Gud, fortell Ham alt, for han vil ta vekk alle dine problemer. Les i bibelen! G[ p[ m;ter. Snakk med andre om troen din, still sp;rsm[l til kristne ledere. G[ i cellegruppe *Der m;tes venner og spiser, koser seg og snakker om Gud, og forskjellige sp;rsm[l som ofte kommer opp i hverdagen.( Skriv ned f;lelsene dine, det klarner tankene dine. *jeg gj;r det p[ bloggen, det er fullt lovlig [ gj;re det i en privat dagbok. Kom p[ onsdag i babtiskkirka p[ m;te kl 19.30.
S[nn ellers har jeg noen linker til bloggen min, om min prossess til [ bli en kristen. Kanskje kan det hjelpe deg [ lese dem. Men det er viktig at du vet at Gud har en plan med akkurat deg. Du er en original, ikke en kopi av andre. Hans plan med deg er ikke lik andres. Finn din egen vei til Gud. Sannheten finnes inni deg selv. Du trenger ikke l;fte hendene, bli misjon'r, tale i tunger eller holde vitnesbyrd for [ bli kristen, Gud har en egen plan akkurat med deg. Du er enest[ende akkurat som den du er, for det finnes ingen som deg. Husk at Gud elsker deg, uansett om du er kristen eller ikke, han er med deg hele tiden, og alt han vil er at du skal oppdage hvor fantastisk han er, akkurat slik han har oppdaget hvor fantastisk du er.
Linker:
I det siste har jeg oppdaget fjortisene. På grunn av teateret har jeg alltid hatt mange fjorten-årige venner. Men hva tenker vi om fjortiser, jo at de er overflatiske drittunger som ikke har en dypere tanke enn hvilken topp de kan ha på seg som viser mest mulig av magen sin. Vi forstår ikke at konfirmasjonen kan være så tidlig, for hvem har tanker om Gud på et så tidlig stadium. Vel jeg har oppdaget at vi tar grundig feil. I det siste har jeg oppdaget så mange vakre tanker hos såkalte fjortiser, at jeg tar tilbake alle mine tanker om dem. Det begynte med møte jeg fortalte om med Øyvind, da jeg så Aslak og Torbjørn og gjengen prise Gud. Det var fantastisk og se. Så var det Helen, og nå etterhvert også Karin og Hege. Det er så utrolig flott og se.
Før jeg ble kristen trodde jeg jeg var spesiell. Da norsklæreren min på grunnkurs sa at jeg var en helt vanlig ungdom som søkte etter sannheten, ble jeg litt småsint. Nå ser jeg at hun har rett. Vi i Norge har vokst opp med kristne verdier, kristne barnetv-program, kristendom på skolen, kristne tradisjoner, søndagsskole osv. Noen i større grad en andre, for eksempel de som har vokst opp i kristne familier. Mange kaller seg for kristne som små. Men så kommer det en tid da vi får litt mer vett i knollen og begynner å tenke litt. Det var så mange andre religioner som "fristet". Vi får inn så mange religioner som virker så mye mer spennende enn en kjedelig gudstjeneste. Vi begynner å tvile, hvordan kan vi vite at det bare er vi som har rett?
Jeg lærte noen viktige ting: Det finnes bare en Gud. Gud er en, og jeg tror at alle religioner egentlig tror på samme Gud, bare det at de tilber ham på forskjellige måter.
Det som skjedde under møte på lørdag var ekstraspesielt. Vi sang som vanlig lovsang før talen, men vi klarte ikke å stoppe å synge lovsang. Rundt overalt løftet mennesker hendene for å prise herren, ufrelste og frelste gråt og talte i tunger. Gud var så sterkt til stede i hver enkel av oss, at vi sang lovsanger, ba, hadde vitnesbyrd og forbønn i 3 timer. Jeg husker at jeg nettopp ble fortalt på skolen om et folkeslag som hadde 3-timers lange gudstjenester, og det hørtes gruelig langt ut...hehe...nå hadde vi det selv, og det var fantastisk. Øyvind skulle liksom tale etterpå, han snakte vel toppen et kvarter. Det var helt fantastisk å kjenne Guds nærvær den kvelden. For meg ble det ekstra sterkt fordi jeg glemte meg selv litt. Mange ganger bruker jeg møtene til å finne min vei i livet, på lørdag ble det viktigste for meg at andre skulle bli frelst. Jeg ble ikke bedd for, jeg ba for andre. Det var utrolig sterkt og givende og være der for andre som ikke er frelst. Jeg har selv slitt litt med dette tidligere, for troen min har kanskje ikke vært så sterk, men nå ble det utrolig viktig å givende for meg, og i det jeg nå skriver videre vil jeg prøve å hjelpe de som kjente Guds nærvær på lørdag, kanskje ble de frelst, kanskje er de nå bare utrolig usikre og forvirret på hva de egentlig er, spør meg, pliiiis! Det er ikke så lenge siden jeg ble frelst, så jeg vet hva dere går gjennom.
Kjære akkurat deg!
Dette brevet er til deg som søker etter noe. Det er til deg som ønsker å bli kristen, men synes ord som å elske Gud og å tro på Jesus er for sterke til å bare bli sagt og følgt. Det er til deg som søker Gud. Det er til deg som har opplevd noe spesielt med Gud, kanskje på Liland, kanskje på en Rudi Myntevik konsert eller kanskje bare du har hatt en liten aha-opplevelse. Kanskje har du sett folk gråte rundt deg, kanskje har tårene også kommet i dine øyne, uten at du helt er sikker på hvor de kom fra, og hva som egentlig skjedde. Kanskje har Gud gitt et så stort inntrykk på deg, kanskje har følelsene og tankene vært så mange og så sterke at du ikke har klart å sortere dem ut og egentlig forstår helt hva som har skjedd. Vel Gud er stor, ufattelig stor, så stor at vi ikke kan forstå han. For hva hadde vel Gud vært å trakte etter hvis han hadde vært så enkel at en syndig liten menneskehjerne kunne forstå han? Gud er faren vår, det er ikke alltid vi forstår fedre, men de er så store og trygge at vi vet at de har kontrollen, selv om vi kanskje ikke forstår det helt. Men det som er så fantastisk er at selv om Gud er ufattelig stor, kan du krype inntil han, du kan være med han hele tiden, og det mest fantastiske er at han faktisk kan ta bolig inni deg! På grunn av at Gud er så stor kan jeg umulig forklare Ham, men jeg kan prøve litt.
Tenk på deg selv. Tenk hvor ufattelig fantastisk det er at du lever! Tenk på alle de utrolige prossessene som foregår inni kroppen din, du puster automatisk, du får energi fra maten du spiser, du kan bevege deg, du kan se, men viktigere enn slike mekaniske egenskaper, du kan føle og tenke. Se hvilket fantastisk menneske du er! Så se rundt deg! Se på barn, se på mennesker, se på alt som skjer. Se på den fantastiske naturen. Er alt dette bare tilfeldig? Eller finnes det en mening bak det? Det er når du ser hvor utrolig alt virkelig er rundt deg at du forstår at det må være noe bak alt dette, de må finnes en skaper, en mening, en hensikt med dette. Svaret er Gud. Det er han som har skapt deg akkurat som den fantastiske personen du er!
Men selv om du er enestående og fantastisk har du kanskje merket at du ikke er helt perfekt? Du gjør hele tiden feil, sier og tenker stygge ord. Vel, Gud elsker deg for det om. Han elsker deg så utrolig høyt, at han sendte Jesus, sin sønn, det mest kjære han hadde, ned til oss syndige mennesker. Og han lot Jesus lide på korset, og død for våre synder. Det er en smerte vi ikke kan forstå, men gleden som følger av den kan vi oppleve hver dag. På grunn av at Jesus dødde for våre synder vil hver den som tror på Ham bli tilgitt og få evig liv i himmelen. Men ikke bare i himmelen vil livet med Gud være fantastisk. Å være kristen vil si å ta i mot Jesus, slik at den Hellige Ånd tar plass inni deg. Den Hellige Ånd vil bo i deg, og pusse deg opp innvendig. Du vil bli født på ny, og Den Hellige Ånd vil lede deg gjennom alt du gjør resten av livet :D
Det var sånn kort om hva det egentlig vil si å være kristen. Så var vel kanskje det store spørsmålet hvordan bli kristen? Du har nå kanskje følt Guds nærvær under lovsang eller forbønn. Du har hatt denne sterke opplevelsen du kanskje ikke helt har forstått. En av de første gangene jeg var oppe til forbønn mørknet det for meg, jeg så ingenting, jeg ble kvalmen og dårlig og redd. Det virket ikke akkurat noe fristende å være kristen da. Jeg tror Gud er så stor at de første gangene han kommer til deg kan være skremmende, du får tårer som de forbinder med smerte, men vit at det finnes gledestårer. På Liland-leiren var Gud sinnsykt sterkt til stede. Hvis du var der, vet jeg at han rørte i hjertet ditt. Selv om du kanskje ikke forstår eller vet helt hva som skjedde, vet du at noe skjedde og du kan ta det som et tegn på at Gud finnes.
Jeg kan ikke love deg en aha-opplevelse når du blir kristen. Du blir ikke forandret med et knips. Derfor kan det etter en slik sterk opplevelse være ganske vanskelig å vite hva du egentlig er. Å være kristen handler ikke bare om disse følelsene, følelsene er faktisk bare frynsegodene. Å være kristen handler også mye om å ta et valg. Hvis du vil bli kristen kan du faktisk bare si : Ja, jeg tar imot Jesus, jeg tror at han døde for våre synder. Og så vil den hellige ånd ta bolig i deg, og sakte men sikkert vil du vokse i troen. Jeg var langt i fra sikker da jeg ble kristen, men jeg blir sikrere for hver dag som går. Men så er det viktig å ikke falle vekk. Det er lett å være kristen på leir og møter, men hvordan være det alltid? Hvordan vokse i troa? Bruk tid med Gud. Det er akkurat likt å bli kjent med Gud som med en annen venn. Be! Det er utrolig viktig å snakke med Gud, fortell Ham alt, for han vil ta vekk alle dine problemer. Les i bibelen! G[ p[ m;ter. Snakk med andre om troen din, still sp;rsm[l til kristne ledere. G[ i cellegruppe *Der m;tes venner og spiser, koser seg og snakker om Gud, og forskjellige sp;rsm[l som ofte kommer opp i hverdagen.( Skriv ned f;lelsene dine, det klarner tankene dine. *jeg gj;r det p[ bloggen, det er fullt lovlig [ gj;re det i en privat dagbok. Kom p[ onsdag i babtiskkirka p[ m;te kl 19.30.
S[nn ellers har jeg noen linker til bloggen min, om min prossess til [ bli en kristen. Kanskje kan det hjelpe deg [ lese dem. Men det er viktig at du vet at Gud har en plan med akkurat deg. Du er en original, ikke en kopi av andre. Hans plan med deg er ikke lik andres. Finn din egen vei til Gud. Sannheten finnes inni deg selv. Du trenger ikke l;fte hendene, bli misjon'r, tale i tunger eller holde vitnesbyrd for [ bli kristen, Gud har en egen plan akkurat med deg. Du er enest[ende akkurat som den du er, for det finnes ingen som deg. Husk at Gud elsker deg, uansett om du er kristen eller ikke, han er med deg hele tiden, og alt han vil er at du skal oppdage hvor fantastisk han er, akkurat slik han har oppdaget hvor fantastisk du er.
Linker:
- http://meg_eli.blogspot.com/2004/10/gud.html#comments
- http://meg_eli.blogspot.com/2004/06/rydde-tankene-om-min-tro.html#comments/
- http://meg_eli.blogspot.com/2004/08/hmmmjeg-er-blitt-kristen.html#comments/
- http://meg_eli.blogspot.com/2004/07/vidunderlig.html#comments/
torsdag, november 04, 2004
Folk flest bor i Kina
Det der er den sykeste filmen jeg noen gang har sett. Jeg satt alene og så den, og jeg bare lo og lo. Den er helt totalt usammnenhengende og merkelig, eneste som forbinder de 8 ulike helt forskjellige absurde historiene er en bensinstasjon med en mann som bygger et gult tigerfly og postdama som er forelsket i han. Sånn ellers representerer de 8 episodene 8 parti i Norge, alt fra 8 gamle menn som synker ned i en myr etter å ha reddet en kvinne fra den samme myra, mens de synger gamle arbeidersanger, til en blind jente som tar med broren for å selge lodd som ingen vinner på, til blinde i Afrika, men som bruker alle pengene på å kjøpe snop, utenom de 30 kronene lillebroren skulle ha sjokolade for, dem fyller de bensin i en bøtte for som de skal gi til bursdagspresang til faren. Ellers går Sven Nordin naken etter at noen har stjålet både klærne, kona og bilen mens han bare måtte ha et bad, og en buissy forretningskvinne får mobiltelefonen spist opp av ei ku som hun henger seg på halen til for å få den igjen før hun deiser hodet i et tre og våkner opp i en bonderomantisk familie etter et kyss fra en lyshåret bondegutt. Sykeste filmen ever! Bare til å anbefale! http://www.snurrfilm.no/movie.asp?fkMID=2870
tirsdag, november 02, 2004
"Hvis mig itte var så forelsket i dig, ville mig bli misunnelig, ja det ville mig!"
En slunken, halvgammel jomfru sier til hennes venninne Lucie; "Hvis mig itte var så forelsket i dig, ville mig bli misunnelig, ja det ville mig!" Dette er et utdrag fra Amalies Skram Lucie. Hva forstyrrer deg mest i disse setningnene? Selv la jeg mest merke til at Lucie kalte den eldre venninna for jomfru, kunne hun med sikkerhet vite dette? Neste setning leste jeg glatt forbi, uten å tenke noe særlig over den. Det gjorde dermed de andre i klassen, som mener at denne halvgamle jomfrua er lesbisk, for en jente kan da ikke si til en jente at hun er forelsket i henne?
Vel det mener jeg at hun kan. Det er ikke et vanlig ord, kanskje spesielt ikke i dag, og jeg ville ikke brukt det selv, men jeg reagerte som sagt ikke på at hun sa det. Det er en annen måte på å si at du er glad i en person. Jeg tenker mest at hvis du blir kjent med en person, og virkelig faller for hennes væremåte, kan du si at det er forelsket i henne. Akkurat som du kan si at du blir forelsket i en sang eller et bilde, kan du i en bisetning si at du er forelsket i en venninne også. Ikke i et tårevått, alvorlig tilfelle der du deklerer din kjærlighet. Men i en bisetning, kanskje med en semule humor i undertone er det helt greit og si dette. Spesielt når boka ellers omtaler forelskelse mellom gutt og jente med det tyske order verliebt. Kanskje hadde ordet i den tiden en annen betydning? Det er i allefall min mening, men så er det noen som mener at jeg ikke har så stor greie på forelskelse og slike ting heller da...(noe de forsåvidt vel kan ha rett i)
Jeg bestod foresten teoriprøven i bil!! Hadde bare 6 feil!! JIPPI!! Hehe, nå er jeg fornøyd kan du tro!! Beste råd: få den overstått, den er ikke så vanskelig. Og øv på tentamener på kjøreskolen din!!
..............mig er fryktelig forelsket i dig..............
Vel det mener jeg at hun kan. Det er ikke et vanlig ord, kanskje spesielt ikke i dag, og jeg ville ikke brukt det selv, men jeg reagerte som sagt ikke på at hun sa det. Det er en annen måte på å si at du er glad i en person. Jeg tenker mest at hvis du blir kjent med en person, og virkelig faller for hennes væremåte, kan du si at det er forelsket i henne. Akkurat som du kan si at du blir forelsket i en sang eller et bilde, kan du i en bisetning si at du er forelsket i en venninne også. Ikke i et tårevått, alvorlig tilfelle der du deklerer din kjærlighet. Men i en bisetning, kanskje med en semule humor i undertone er det helt greit og si dette. Spesielt når boka ellers omtaler forelskelse mellom gutt og jente med det tyske order verliebt. Kanskje hadde ordet i den tiden en annen betydning? Det er i allefall min mening, men så er det noen som mener at jeg ikke har så stor greie på forelskelse og slike ting heller da...(noe de forsåvidt vel kan ha rett i)
Jeg bestod foresten teoriprøven i bil!! Hadde bare 6 feil!! JIPPI!! Hehe, nå er jeg fornøyd kan du tro!! Beste råd: få den overstått, den er ikke så vanskelig. Og øv på tentamener på kjøreskolen din!!
..............mig er fryktelig forelsket i dig..............
Abonner på:
Innlegg (Atom)
